Å definere sin egen rolle - arbeid med mødre og barn i en liten kommune

Redaksjonen kom i kontakt med Ragnhild gjennom et innlegg på Forum for barne- og ungdomsfysioterapeuter som omhandlet barnefysioterapeuters rolle innen kvinnehelse. Artikkelen er skrevet av henne og omhandler hennes personlige erfaringer som kommunefysioterapeut i arbeid med kvinner og barn. Akvarellene malte Ragnhild selv da hun var gravid med tvillinger i 1993, og hun har generøst delt dem med oss.

Om meg

Ragnhild Skrede heter jeg og er kommunefysioterapeut ved Seljord Helsesenter. Arbeidet her siden 1993 og holder fortsatt koken! Seljord kommune har ca 3000 innbyggere, ganske stabilt folketall i alle disse årene.

CV - Så lang at det ikke er plass til alt, men kort fortalt: Utdannet ved Fysioterapihøgskolen i Oslo i 1985. Mengder med kurs, spesialkompetanse innen barn og psykodynamisk fysioterapi. I tillegg realkompetanse som allmenn-fysioterapeut. Fantes ikke master da jeg startet.

I denne artikkelen ønsker jeg å dele noen av mine erfaringer med barnefysioterapi og kvinneutfordringer under og etter svangerskapet.

Å definere sin egen rolle

Da jeg startet som fysioterapeut i Seljord var det 50 % kommunal stilling og 50 % stilling med driftstilskudd. I dag er vi to 100 % fastlønte fysioterapeuter, en turnusfysioterapeut, og ett 100 % driftstilskudd. Og; vi har mer enn nok å gjøre.

Jeg var den første kommunale fysioterapeuten i bygda. På den måten fikk jeg definere min egen rolle, og fikk stort sett prioritere arbeidsoppgavene selv. Min interesse for barn var stor, og det var også ønsket om å bidra med fysioterapeutisk kompetanse til gravide kvinner. Derfor fikk jeg fort et godt samarbeid med helsestasjonen, skolene, barnehagene, PPT, HABU og andre naturlige samarbeidspartnere. Den gang, som nå, var alle glade for ekstra ressurser som kunne bidra med gode tilbud til kvinner og barn. Jeg var, og er, kjempestolt av å være fysioterapeut, så motet og energien, selvtilliten og faget mitt fikk meg til å sette i gang med svangerskapskurs, avspenningsgrupper for kvinner med ulike plager, og prosjekter i skole og barnehage med fokus på bevegelsesglede og mangfold. Der i samarbeid med kulturskolen. Kjempegøy. Veien blir ofte til mens vi går, klisjé, men sant. Der jeg opplevde at jeg manglet kunnskap, oppsøkte jeg andre fagfolk, leste artikler (null Google da) og stolte på min egen kompetanse. Der må vi fysioterapeuter bli bedre. Vi har faktisk et blikk og håndlag som ingen andre yrkesgrupper har. Det må vi bruke og fremme. Vi er ikke bare «motoriske», vi kan noe om kropp og bevegelse som handler om hele mennesket.

Jeg opplevde virkelig at jeg ble en ny helseressurs i bygda. Og enda bedre; en ny helhetsressurs.

Svangerskapskurs og oppfølging etter fødsel

Da jeg startet opp med svangerskapskurs var det analogt. Min erfaring er at å tegne og forklare, vise med konkrete gjenstander (skjelett eller hva du måtte finne på) gjør formidlingen tydelig, det er rom for å være detaljert, og man kan ta det trinnvis. I en brosjyre eller på Youtube (jeg elsker Youtube, la det være sagt) så kommer informasjonen sammenhengende, og det kan bli for mye for noen. Den dag i dag tegner og forklarer jeg, til tross for at de fleste har Googlet, så erfarer jeg at den analoge, langsomme forklaringen gir folk en bedre forståelse av hva jeg ønsker å formidle. Men med et Ole Brumm sitat: «Ja takk, begge deler». Uansett; svangerskapskursene var en tilgang til kvinnene, og mange oppsøkte meg etter fødselen. Smerter, lekkasje, nedfallen livmor, revning, manglende seksuallyst, kroppen som endret seg og aldri ble som før, skamfølelse, «må bare leve med det, du har jo født»…

Jeg synes kvinnekroppen er fantastisk. Det tror jeg mange er enige i. Derfor er den avbildet så mye innen kunsten! Jeg har selv tre barn, to er tvillinger, og etter å ha vært gjennom dette fantastiske smertehelvetet så visste jeg at kvinner har en magisk kraft! Vi har jo en ekstrem funksjonell anatomi! Men den er også sårbar. Derfor er mitt evige motto: Mer fysioterapi inn i helsestasjonene, mer fysioterapi etter fødsler, mer fysioterapi inn i sykehus. Vi har masse å bidra med.

Fra helseressurs til en grå helsemus…?

Tiden går. Ting endrer seg. Slik er det, og veldig ofte er det til det bedre. Det kom flere yngre, og mer utdannede folk inn i stillinger ettersom vi alle går av med pensjon en dag. Og; det ble flere og andre arbeidsoppgaver som kommunal fysioterapeut måtte ta seg av. Nyopererte kom raskt fra sykehus, de gamle ble enda eldre, folk med smerter fra ledd og muskler eskalerte, og på helsestasjonen var det blitt digitalt.

Så forsvant behovet for min kompetanse på svangeskapskursene. «Ja, ja...» tenkte jeg, mer enn nok å gjøre med barn og eldre. Mer enn nok med hverdagsrehabilitering. Mer enn nok med psykodynamisk fysioterapi. Altså; jeg ble til “grå helsemus”… Jeg var sløv et øyeblikk, stolte på at andre hadde nok kompetanse; men det er feil. Vi må aldri slippe taket i vårt fag, ikke tro at noen kan overta vår rolle, vårt blikk, vårt håndlag. Vi må ikke la noen andre definere hva vi kan, og kan brukes til. Vi vet selv hva vi kan. Det må lovfestes, ikke bare som et bør. Vi SKAL inn i skolehelsetjenesten og på helsestasjonene. Der har NFF en jobb å gjøre.

Slipp ikke taket!

Avslutningsvis vil jeg si at å jobbe som kommunefysioterapeut i Seljord har vært utrolig bra, morsomt og utfordrende. Aldri kjedelig. Noen vil kanskje si at det virker lite ambisiøst å være i samme stilling i over 30 år. Tja, jeg vil si at muligheten for påvirkning og stabilitet over tid er like viktig som å skifte jobb. Jeg opplever ikke at jeg har blitt en grå mus - det var en metafor. Jeg liker å tenke på meg selv som en erfaren og klokere fysioterapeut. Det er klart at den første som kommer med ny kunnskap, og ideer blir lagt merke til. Etterhvert blir det andre som entrer scenen. Det er bra. Det er slik livet er. Vi må utvikle oss, og gi rom for nye. Samfunnet utvikler seg. Vi må være åpne for nye ideer. Samtidig er det viktig at vi “ikke kaster ungen ut med badevannet”. Fysioterapeuter må ta vare på den unike kompetansen vi har. Vi skal samarbeide, vi skal dele kunnskap, men vi skal også passe oss for at vår fagkompetanse ikke gis bort. Min største erfaring i disse 30 årene er at jeg er blitt veldig bevisst på hva jeg kan, hva jeg vil og hva jeg ønsker å bruke min faglighet på. Ingen skal definere min rolle, eller bestille en tjeneste jeg ikke er enig i.

Det å få nye, unge medarbeidere er viktig. Min nye (ikke helt ny, hun startet i 2018) kollega lærer meg masse, og hun er gull. Og; hun er også lydhør for mine erfaringer, min realkompetanse. Det liker jeg henne for. Fysioterapi kan selvfølgelig leses, anatomi pugges, ulike diagnoser sjekkes, men fysioterapi er også et håndverk. Gode grep, klinisk blikk, samtaler, bevegelser… mye kan vi ikke lese oss til; vi må erfare det. Men vi har i utdanningen vår en trampoline, vi kan ta sats og hoppe høyt.

En dag spurte min unge kollega : “Hvorfor samarbeider vi ikke mer med helsestasjonen? Om forebyggende arbeid, om 4-6-8 mnd kontroll med foreldre og barn, om svangerskapskurs, ja om alt som vi kan masse om?”. Da skjønte jeg at jeg hadde sluppet taket i noe jeg burde ha holdt i. Fysioterapeuter, slipp ikke taket.

Det er så lett å glippe, og la andre definere. Men; takket være min kollega: Nytt liv på fysioterapiavdelingen. Nå er vi tilbake på helsestasjonen! Og; over alt i kommunen som virvelvinder!

PS: Kvinner er fantastiske å tegne!

Ønsker du å dele erfaringer fra din arbeidsplass eller fra din karriere som fysioterapeut? Skriv til oss på redaksjonBUF@fysio.no