Erfaringsdeling
Erfaringer med bruk av VR og spill i arbeid med skolebarn
En viktig del av barn og unges hverdag
Under årets Kongress i barne- og ungdomsfysioterapi fikk jeg muligheten til å holde en presentasjon knyttet til en av mine største interessefelt, spill. Temaet for kongressen var «Barnefysioterapi i den digitale tidsalderen: kommunikasjon og nevroutfordringer i fokus». Videospill er definitivt en del av denne digitale tidsalderen og er en stor del av livet til mange barn og unge. Det kan være en del av skolehverdagen i form av undervisning (Minecraft education edition), fysiske pauseaktiviteter i form av “brain breaks” og ikke minst som samtaletema blant elevene i friminuttene og inspirasjon til lek. Det er også en sosial fritidsarena hvor man kan danne vennskap, føle mestring og konkurrere på lik linje med idrett.
Originalt ble jeg spurt om å snakke om min erfaring med bruk av VR-briller i et tverrfaglig forskningsprosjekt i skolehelsetjenesten. Etter å ha takket ja til å presentere dette fant jeg også en mulighet til å bruke VR og videospill som et fysioterapitiltak i arbeid med en ungdom og endte opp med å fokusere mer på dette i foredraget mitt. Etter å ha testet VR-spill som treningstiltak begynte jeg også å reflektere over hvordan man kan bruke spill i arbeidshverdagen i kommunen og hvordan jeg selv tar i bruk kunnskapen min på dette feltet til daglig.
I likhet med barn og unge i dag vokste jeg opp med videospill. Min største interesse fra tidlig barndom til den dag i dag har vært den japanske spillserien Pokémon, som er like populær blant barn i dag som da jeg var ung. Min egen interesse og kunnskap om spill har jeg brukt mye i jobben, uten å ha vært spesielt bevisst på det. Jeg snakker ofte om spill for å danne en relasjon med barna jeg følger opp på skolene og jeg tar det alltid opp under helsefremmende undervisning i klassene. Både som en aktivitet som kan være positiv for mental helse, vennskap og avspenning, og for å snakke om viktigheten av god balanse mellom denne stillesittingen og fysisk aktivitet. Jeg håper at dette budskapet når frem, når jeg selv kan være et eksempel på noen som har gaming som hobby og er mye fysisk aktiv i hverdagen med idrett og trening.
En arena for mestring og tilhørighet
I arbeid med habiliteringsbarn har jeg også anbefalt spill som motivator for å stå i ståstativ, selv om foreldrene kanskje ønsker at det jobbes med lekser i stedet. Jeg snakker også med barna om spill som en sosial arena hvor de kan delta og prestere på lik linje med jevnaldrende. Å kunne invitere til spilling hjemme hos seg, spille online med de andre i klassen og ha en aktivitet hvor de har like gode forutsetninger for mestring, kan hjelpe disse barna og ungdommene med å føle mestring, tilhørighet og samhold.
Helgen før kongressen fikk jeg mer inspirasjon og bekreftelse på hvor viktig spill kan være i barns liv, i form av filmen «Ibelin». Dette er en dokumentar om den norske gutten Mats. NRK-artikkelen om Mats har blitt nettstedets mest leste sak noensinne. Mats hadde Duchennes muskeldystrofi og døde i en alder av 25 år. Foreldrene hans levde lenge i sorg, mye fordi de trodde at Mats ikke hadde noe form for sosialt liv, da mesteparten av tiden ble brukt på gaming i kjelleren. Det var først etter Mats døde, at foreldrene fikk se hvor rikt liv han hadde hatt i spillverdenen i World of Warcraft. Dette er en utrolig sterk film, og jeg anbefaler alle som har barn eller jobber med barn og ungdom å se den.
Spill og fysioterapi
Når det gjelder implementering av spill som fysioterapitiltak vet jeg at dette gjøres i varierende grad forskjellige steder i landet. Jeg har selv brukt Nintendos bevegelsesbaserte spill i praksis på Sunnaas sykehus, hvor spill er mye brukt av ergoterapeutene i rehabilitering. Jeg har også brukt liknende Xbox-spill i turnus i Enebakk kommune og har funnet ut at frisklivssentralen i min egen bydel har disse spillene tilgjengelig. Jeg fikk også høre i løpet av kongressen at ergoterapeutene og fysioterapeutene i en kommune har fått innvilget midler til å kjøpe inn spillmaskiner til bruk i trening. Hensikten med å bruke denne typen spill kan være det samme som ved lekbaserte tiltak, å øke aktivitetsnivå og stimulere til varierte bevegelser.
I mitt tilfelle i Ullern bydel, fikk jeg henvist en 16 år gammel gutt fra sykehuset. Han hadde vært innlagt over mange måneder for utredning og behandling av en autoimmun muskel og bindevevssykdom som har svekket muskulatur betraktelig og ført til fatigue og en dissosiativ lidelse. Ved utskrivelse fra sykehuset var det fremdeles ett stort behov for trening av ADL, forflytning, styrke, utholdenhet og balanse. Han har hatt behov for rullestol og prekestol i all forflytning. I første omgang var hovedmålet at han skulle bli mer selvstendig og øke aktivitetsnivået. Han var lite motivert for tradisjonelle treningsøvelser uten fysioterapeut, men vi fikk raskt vite at han var veldig glad i videospill. Jeg spurte derfor om han hadde noen spill vi kunne teste for å få han i aktivitet. Han foreslo da selv å bruke VR-brillene han hadde som kobles til PC eller mobil. I starten av oppholdet på sykehuset hadde han ikke krefter til å spille rolige, stillesittende spill, men den siste tiden på sykehuset spilte han bevegelsesbaserte nintendospill og VR-spill på underholdningsavdelingen. Jeg implementerte da dette som ett supplement til treningen og kom sammen med han frem til hvilke spill han burde teste ut.
Et motiverende alternativ
Hovedmålet med VR-spillene var å øke aktivitetsnivået når vi ikke var sammen med han. Det vi derimot så underveis var at denne treningen var nyttig av flere grunner. Vi startet med å teste simulatorspillet, «I expect you to die», som krever bevegelse av armene både høyt og lavt i tillegg til bevegelse av overkroppen for å se og nå alt inne i spillet. Her så vi større bevegelsesutslag enn vi var forespeilet fra sykehuset. Deretter testet vi «Beat Saber», hvor man bruker lasersverd til å kutte bokser til rytmen av musikk. Dette krever hurtigere bevegelser av armene, reaksjonsevne og utholdenhet. Til slutt gikk vi over til fantasy- og kampspill som krever enda mer aktivitet. Da tok han selv initiativ til å spille stående, med ryggen til prekestolen og støttet seg med albuene på armlenene, mens han sloss med sverd. Her fikk han trent styrke, balanse, utholdenhet, hurtighet, reaksjonsevne og øye-hånd koordinasjon. Jeg ville allikevel ikke byttet ut alle hjemmeøvelsene med trening i VR-spill. Han har behov for målrettet, strukturert trening av flere muskelgrupper og det er viktig for oss å kunne progrediere øvelsene og se fremgang.
VR-spillene har vært ett fint alternativ til aktivitet når han ikke trener med fysioterapeut, det er aktivitet han er motivert for og det har vært en morsom aktivitet som vi begge har hatt glede av. Vi har hatt en god relasjon fra han kom hjem fra sykehuset, men disse spillene har vært et fint samtaleemne, spesielt siden han det siste året ikke har kunnet være på skolen, være med venner eller oppleve så mye. Han har i perioder vært langt nede, mye fordi han har mistet kontakt med venner og det har derfor vært ekstra fint å se hvor gøy han har det mens han spiller. Vi har derfor også i det siste snakket om hvordan han kan få kontakt med gamle venner igjen via spill, at han har mye å snakke om i spill- og filmverdenen, eller at han kan få nye venner via spill og chatte-plattformer online.
Hvordan komme i gang?
Denne gutten har mange spill selv, men det er ikke umulig for andre fysioterapeuter å prøve ut spill som tiltak. Som nevnt har andre fysioterapeuter og ergoterapeuter fått bevilget midler til å kjøpe inn spill, noen frisklivssentraler har spill tilgjengelig og mange barn har spillmaskiner hjemme som kan brukes. På noen sykehus har man spillmaskiner til trening, men andre steder kan det være lurt å alliere seg med underholdningsavdelingen. Det finnes mye forskning på bruk av bevegelsesbaserte spill og VR som trening. Dessverre er det mange artikler som er bak betalingsmur, mange fokuserer mest på voksne og flere retter seg mot diagnoser. Som på andre felt trengs det mer relevant forskning, spesielt rettet mot barn og ungdom. De som ønsker å se forskning på feltet burde se på artiklene ergoterapispesialist og PhD-stipendiat, Truls Sveløkken Johansen refererer til i sine studier. Han holdt presentasjon under kongressen om hvordan de bruker spill og VR i rehabilitering på Sunnaas sykehus. Han har skrevet masteroppgave om bruk av spill som trening for CP-pasienter, vært medforfatter i en artikkel om bruk av VR i kognitiv rehabilitering og jobber nå i ett PhD prosjekt på VR i rehabilitering.
Helt til sist vil jeg oppfordre alle som jobber med barn og ungdom, eller selv har barn, å sette seg litt inn i spillverdenen og barnas interesser. Det er, og kommer til å fortsette å være, en stor del av livene deres, og for noen kan det også være den viktigste arenaen i livet. Hvis man kan stå 60 minutter ute i regnet for å se barna spille fotballkamp, kan man også sette av 15 minutter til å se dem spille og snakke om det som opptar de. I jobbsituasjon kan det være en fin relasjonsbygging eller en inngangsport til nye tiltak, og som foreldre kan man få ett innblikk i en del av barnas sosiale liv som man ikke ser på overflaten. Dette kan også være en fin måte å veilede barna i hvordan de kommuniserer online og hva de skal være forsiktige med i sosiale medier. Verden forandrer seg og blir mer digitalisert. Da er det viktig at vi som omgås de nye generasjonene henger med og drar nytte av de nye mulighetene det gir.
