Rehabilitering av barn og unge med overvekt og fedme
På dag tre på EU-PPT2024, under hovedtemaet «New challenges», fikk vi høre en veldig inspirerende og spennende key note om «The vital role of Physiotherapy in obesity care».
Dr. Grace o’Malley (barnefysioterapeut med PhD, University of Medicine and Health Sciences, Dublin) argumenterte for at fysioterapeuter trenger å delta aktivt i rehabiliteringen av barn og unge med alvorlig fedme. Hun hevdet at fysioterapeuter fort kan bli koblet på fra et sports- eller treningsperspektiv, og at det fortsatt finnes mye stigma knyttet til at vi som helsepersonell tror at disse barna «bare» er late og beveger seg for lite. I Norge er vi relativt opplyst om de komplekse årsakssammenhengene som ligger bak fedme og overvekt, også knyttet til genetikk og epigenetikk. Likevel vet vi at dette er en pasientgruppe som utfordrer oss som barnefysioterapeuter, og hvor det foregår diskusjoner om aktuelle tiltak med jevne mellomrom, over hele landet og i ulike fagmiljøer.
Dr. o’Malley tok til orde for at vi trenger å ha på oss rehabiliteringshatten i møte med denne pasientgruppen. Videre hadde hun erfaring med at barnefysioterapeuter helst ikke vil «ta borti» denne pasientgruppen, fordi det er et minefelt og vi ofte føler at vi ikke har noe å bidra med - mantraet som blir gjentatt igjen og igjen er at «det er ikke trening som vil gjøre disse barna slanke», og derfor ender det opp med at disse barna ikke får fysioterapi i det hele tatt. Men dr. Grace gav oss rikelig argumentasjon og støtte for å ta imot disse barna og ungdommene ut fra et åpenbart helseperspektiv - uavhengig av deres vektnedgang eller -oppgang, har vi plikt til å tilby dem helsehjelp! Særlig fremhevet hun kondisjonstrening for å bedre kardiovaskulær og respiratorisk funksjon, i tillegg til å tilrettelegge fysisk aktivitet slik at de klarer å delta. Vi kan ikke øke aktivitetsnivået til barn med alvorlig fedme uten å først hjelpe dem med å lære seg å bevege seg med den kroppen de har! Et annet høyaktuelt tema, var hva som skjer med rehabiliteringen av kroppen etter hvert som medikamentell behandling av fedme blir mer utbredt blant barn og unge. Det er kjempeviktig at barnefysioterapeuter møter disse barna og ungdommene, og hun pekte særlig på å følge opp muskel- og skjeletthelse hos denne gruppen.
Et siste moment hun var opptatt av, var de barna med overvekt som hun kategoriserte som «stage 0» - altså uten andre helseplager. «You just have a slightly bigger body, otherwise you’re fine!» Disse barna bør få slippe å bli påført ytterligere skam og stigma, og heller lære seg å like kroppen sin og bruke den som den er. Dette føles som et viktig innspill i debatten knyttet til oppfølging etter vekt og høyde-måling på ungdomsskolen. Hvordan vurderes disse målingene, og hvordan blir det formidlet til foreldrene? Vi bør konsentrere vår innsats rundt de med komorbiditet og redusert livskvalitet, i stedet for å bidra til å øke kroppspresset på de som veier 2-3 kilo over «grensa».
Til slutt argumenterte dr. Grace for at barnefysioterapeuter må bli flinkere til å rekke opp hånda og melde seg på med sin fagkunnskap når det gjelder dette temaet. Med kunnskap om bl.a. fysisk aktivitet, muskel-/skjeletthelse, psykisk helse, ernæring, søvn og kroppsbevissthet, er vi mer enn kvalifisert til å bidra på dette feltet, og det må vi minne samarbeidspartnerne våre om.
Eller som dr. Grace avsluttet med å si om barnefysioterapeuter:
«We are brilliant!»
