Kongress i barne- og ungdomsfysioterapi 2024
Dag to på kongress -
"Brannfakler" om nevroutviklingsforstyrrelser
Tirsdagen handlet til stor del om den store økningen i disse diagnosene. Bruker vi ressursene riktig? To sentrale profiler utfordret dagens praksis.
Diagnose, eller personlighet?
Kristian Køhn jobber ved RBUP, og er psykologspesialist med fordypning i klinisk nevropsykologi og samfunnspsykologi. Han gav en grunnleggende og grundig innføring i tematikken og begrepene. Han tok også opp den markante økningen i henvisninger på og diagnoser som ADHD og autisme, og at det i fagfeltet er litt utfordrende å forstå hvorfor det har blitt sånn.
Køhn stilte spørsmålstegn ved hva som er forskjellen på et symptom, eller et "trekk" i personlighetsvariasjonen blant oss alle. Hvem har ikke opplevd faser eller perioder av livet hvor man ukonsentrert? Kriteriene for diagnosene har endret seg over tid, fra at hverdagsfunksjonen måtte være "tydelig nedsatt", til at det nå kan være "synlige symptomer". Tidligere måtte det ha debutert før 7 årsalder, nå er det 12 år, og tidligere skulle andre tilstander ekskluderes. Hans hovedbudskap var viktigheten av det må føre til en betydningsfull nedsettelse i hverdagsfungering.
Ved
autisme er noen av de vanligste symptomene at man har stereotyp eller repetitiv
adferd, snevre interesser og utfordringer i sosialt samspill og relasjoner.
— Vi er jo flere her inne som har intense interesser. Men det er når man ikke klarer å slutte å snakke om sine interesser selv om omgivelsene viser tydelig at de ikke er interessert, at det blir et relasjonelt og sosialt problem.
Han viste også til Claudia Emcks et.al. artikler om barn med nevroutviklingsforstyrrelser og motorikk. De har funnet at barna viste dårligere grovmotoriske ferdigheter, ballferdigheter, og overestimerte egne ferdigheter sammenlignet med jevnaldrende. ADHD i kombinasjon med DCD er assosiert med dårligere sosial funksjon og flere depressive symptomer senere i livet.
Køhn problematiserte om vi er gode nok til å fange opp disse vanskene blant denne gruppen. Han hadde under kongressen hørt at det var rundt fem fysioterapeuter ansatt på BUP i hele Norge.
— Jeg tror vi psykologer har litt blindsone på dette. I barns verden er motorisk funksjon en veldig stor del av sosial funksjon, og her har vi trolig et litt underfokusert område.
En "brannfakkel" om BUP
Henriette Sandven er overlege og jobber med barn og unge på BUP. Hun snakket med engasjement og et kritisk blikk på diagnostisering av nevroutviklingsforstyrrelser som ADHD. Hun har blant annet skrevet kronikken "Tråkk på ADHD-bremsen", publisert i desember 2022:
— Henvisninger knyttet til ADHD har økt jevnt og trutt gjennom de siste 20 årene, men etter pandemien ser vi en tydeligere og ytterligere økning. Hos oss ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk Syd i Oslo har antallet barn som skrives inn i BUP med mistanke om ADHD doblet seg fra 2019 til 2022. Pandemien virker som en del av årsaken, og vi er bekymret over økningen. (Fra kronikken.)
Det er flere ting hun stilte spørsmålstegn ved i dagens praksis. Fører diagnosene til et bedre liv? Tar vi ressurser fra de som virkelig trenger det?
Hun tar opp at de som oppsøker BUP er foreldre, og at det som oftest ikke er barna og ungdommene selv som oppsøker utredning. Noen ganger er det er vanskelig å komme i kontakt med barna gjennom samtale. Hun opplever da at fysioterapeuter kommer i kontakt med barna på en annen måte, gjennom å tilnærme seg via motorikk, kropp, bevegelse og lek.
Vi må passe oss for å legge vanskene på barnet istedenfor å se på omgivelsene og faktorer rundt.
Barn
modnes i ulik takt, og er fysisk og mentalt ulike ved samme alder. Barn som er
født sent på året får oftere
forskrevet ADHD-medisin enn barn født tidligere samme år. Hun stiller
spørsmålstegn ved det nåværende skolesystemet og den krevende jobben lærere har.
— Er det noe ved de krevende omstendighetene som gjør at lærere tenker "Er det noe med dette barnet?»
Hun viser til at det finnes nok av eksempler på kjente og suksessfulle personer med ADHD som strevde
i skolen, men som har klart seg utmerket i arbeidslivet.
Hun opplever også at det har har blitt en normalisering av psykiatri i språket. Redsel er nå angst, tristhet er depresjon, og barn og unge får informasjon om tegn på at de har ADHD på TikTok.
Hun spør så hva en diagnose tilfører barna. Hvordan påvirker dette barn og unges identitet? Barn kan oppleve stigma og at de blir stemplet. Men det finnes også positive fordeler ved å få en diagnose. Det kan gi mindre skyld og skam, og mer selvaksept og forståelse for hvorfor man ikke når opp til kravene fra hjem og skole. Det forenkler kommunikasjon mellom helsepersonell og tjenester, og utløser mer rettigheter til hjelp og støtte i skolen og fra systemene rundt. Hun løfter frem at et av tiltakene med mest effekt er blant annet psykoedukasjon - å bli kjent med seg selv og sine begrensninger, og ressurser man kan bygge på.
Til slutt lister hun også litt humoristisk opp sine drømmetiltak punktvis:
- Reverser 6-årsreformen.
- Mer lek og aktivitet for barn og unge.
- Styrke
lavterskel og forebyggende arbeid.
- Brannfakkel
- bygg ned BUP!
- Mer fagfolk i
samfunnsdebatten.
- Endre språket
vi bruker - følelser er ikke diagnoser.
- Viktigheten
av familie og nettverk.
- Tiltak
som vil bedre psykisk helse (søvn,
kosthold, aktivisering, mindre skjerm, gode rutiner).
