Faglig innlegg
- For barn kan idretten være en trygg arena i en utrygg verden
Forskere ved NTNU og USN uttrykker bekymring for det ufrivillige frafallet i barneidretten. - Barns utrygghet kommer til syne på ulikt vis på idrettsbanen. Det er ikke sikkert det er så mye som skiller den klønete jenta fra den bråkete gutten.
Trine Tetlie Eik-Nes er førsteamanuensis ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap på NTNU og har skrevet kronikk på Forskersonen.no sammen med Solfrid Bratland-Sanda. Eik-Nes har en doktorgrad i samfunnsmedisin og har forsket på vekt, fedme, spiseforstyrret adferd og psykisk helse.
Idretten er én av de viktigste arenaene for inkludering og fellesskap. Til tross for dette viser internasjonale studier at de fleste barn faller fra ved 13-årsalder.
- De som slutter med idrett fordi de hadde andre ting de heller ville prioritere er ikke vår bekymring. Vår bekymring er mest rettet mot det ufrivillige frafallet av barn og unge som opplever at verken idretten eller andre arenaer har plass til dem, skriver forfatterne.
Eik-Nes oppsummerer hovedpunktene i kronikken slik:
- Siden lavt fysisk aktivitetsnivå, ensomhet og utenforskap er definert som viktige folkehelseutfordringer, er frafallet også et folkehelseproblem.
- Det er sammensatte årsaker for barns frafall fra idretten, men manglende opplevelse av tilhørighet til laget og trenerne er av stor betydning.
- Barn i 7-10-årsalder vurderer sine ferdigheter og sin kropp i sammenligning med jevnaldrende.
- Vi må derfor huske at noen barn er spesielt sårbare for prestasjonspress og lav mestringsopplevelse i den organiserte idretten.
Fysioterapeutens rolle
Hun har også noen tanker om hvordan barne- og ungdomsfysioterapeuter kan bidra inn mot sårbarheten for prestasjonspress.
- Manglende opplevelse av mestring i forbindelse med fysisk aktivitet eller idrett kan ha ulike årsaker og vi bør være nysgjerrige på det enkeltes barn opplevelser og omgivelser som kan påvirke mestringsopplevelsen. Noen har av ulike årsaker lavere ferdigheter i de ulike idrettsgrenene eller aktiviteter og kan derfor sammenligne seg med de som har høyere ferdighetsnivå. Noen barn er mer robuste og mindre sårbare og «tåler» å ha lavere nivå bedre, kanskje pga av gode interpersonlige ferdigheter og god selvfølelse.
- For mange er det uutholdelig å ikke oppleve mestring over tid og flere får naturligvis atferd som unnvikelse, vondter osv. Jeg leder et utviklingsprosjekt kalt Trygge Idrettskropper og vi hadde i år fire studenter som planla og gjennomførte kroppsøvingstimer, håndball-og fotballtreninger med fokus på gradering av aktiviteter og økter for å øke mestring og bevegelsesglede. Helsepersonell som er eksperter på kropp og aktivitet som fysio-og ergoterapeuter kan bruke sin kunnskap om både motoriske ferdigheter og betydningen av omgivelser i forebyggende og behandlende tjenester. Å gradere og variere aktivitetene hadde svært stor nytte for mestringsopplevelsen til barna i vårt prosjekt.
Å gradere og variere aktivitetene hadde svært stor nytte for mestringsopplevelsen til barna i vårt prosjekt.
Eik-Nes
Idrettsmodellen for barn blir også diskutert i denne kronikken i Aftenposten med ingressen "Talentsatsing skaper svært få toppidrettsutøvere og bidrar mest til at ungdommer slutter med idrett". Den viser til funn fra Ungdata-studien hvor unge som driver med idrett, oppgir særlig to grunner til at de slutter. For det første tidspress og økte krav til deltagelse, og for det andre at det ikke er gøy lenger. Studier viser også at talent kan ikke oppdages tidlig, og at det som egentlig identifiseres i ung alder, er modningen. Ekskluderte idrettsungdommer rapporterer om tap av identitet, dårlig selvfølelse og depresjon.
Krever tid og åpenhet
Eik-Nes løfter frem behovet for å tilrettelegge for bedre mestringsopplevelser, og at helsepersonell lytter til barna.
- Alle profesjoner som arbeider med barn og unge kan bidra til bedre og flere mestringsopplevelser. Det krever imidlertid tid til planlegging og dialog med barna som mange ikke har i en presset og travel hverdag. Å skape en kultur i en klasse eller et lag som rommer ulike ferdighetsnivå krever planlegging og kjennskap til det enkelte barnet, dynamikken og idealer i en gruppe. Mange syns det er for krevende å lage økter som favner ulike nivå og ender opp med A og B lag.
- Barn og ungdom har som regel ikke språk eller rom for å snakke om sine opplevelser med aktivitet og idrett. Å benevne typiske tanker og erfaringer barn og unge kan ha opplever jeg å ha stor verdi. Da kan barna kjenne seg igjen og utdype mer for helsepersonells videre forståelse. For eksempel kan det være utfordringer med pubertet, dusjing, tidligere erfaringer med å ha «dummet seg ut» eller redsel for å dumme seg ut som ligger bak unnvikelse eller lavt aktivitetsnivå når barn kommer til helsetjenestene. Å avfeie barns opplevelser og ramse opp fordelene med fysisk aktivitet kan gjerne ha motsatt effekt. Vi må være kreative når vi skal legge til rette for barns bevegelsesglede. Det kommer ikke av seg selv for alle. «Naturtalentene» som har hatt mange gode erfaringer med kropp i oppveksten er lett å «spotte». Vi må øve oss på å forstå kroppslig utrygghet og legge til rette for små og etter hvert flere opplevelser med mestring og glede.
- En større forståelse for barnas oppførsel og følelsesuttrykk kan gjøre idrettsarenaen mer trygg og dermed gi bedre opplevelser for alle.
