Habilitering i et historisk sus

««De glemte barna» kalte han dem, advokat Kjell Boysen, som på slutten av 1940-årene tok initiativet til å starte Landsforeningen til bekjempelse av Cerebral Barneparese»

Sånn starter “Fortellingen om Trondsletten”, skrevet av Else-Gulla Ulset og Eli Fagerberg til Årbok for Strinda historielag i 2016. Trondsletten er Habiliteringstjenesten ved St. Olavs Hospital i Trondheim. Fortellingen om Trondsletten er interessant i seg selv, men har også stor overføringsverdi for å si noe om hvordan habiliteringsfeltet -og samfunnets syn på funksjonsnedsettelser - har endret seg. Den sier også noe om utviklingen av faget vårt, fra et kanskje ensidig fokus på trening og øvelser til deltagelse gjennom lek. Etter tillatelse fra forfatterne deles en redigert og forkortet versjon av historien.

Trondheim på 1940-tallet

Foreldrepar møtes på datidens kommunale behandlingssted, Trygdekassen. Dette var arbeidsplassen til byens fysioterapeuter. Byens populære barnelege Håkon Tønseth stilte diagnosen «Dr. Littles disease», og henviste barna til behandling hos fysioterapeut. Diagnosen var ny- ikke tilstanden. Tidligere hadde mange barn med symptomer som man i dag diagnostiserer som Cerebral Parese, blitt henvist til Åndsvakeomsorgen. Flere av de barna som møttes på Trygdekassen, var kommet i skolealder, og førsteprioritet for foreldregruppen var å skaffe skole og barnehagetilbud. Initiativtakeren var Trygve Gundersen fra Strinda, far til CP-rammede Trond-Olav.

Den første skoleklassen ble opprettet som ettermiddagsskole på Ila Barnehage med fire elever. Den eldste var 26 år og hadde aldri hatt skoletilbud. Strinda kommune (nå en del av Trondheim kommune) bevilget én lærer, mens foreningen og foreldrene måtte holde lokale, skolemateriell og annet nødvendig utstyr.

Trygve Gundersen tok kontakt med Kjell Boysen i Oslo og ble med i det første styret i «Foreningen til bekjempelse av Cerebral barneparese». Hjemme i Trondheim ble han leder for Trøndelagsavdelingen, som den gang også dekket de tre nordligste fylkene. Planen var, så fort som mulig, å få et sted/lokale for et helhetlig tilbud; behandling/fysioterapi, barnehage, skole. Gjerne et internat, slik at barna alltid hadde fagfolk rundt seg, og behandlingen kunne bli optimal. Dette var rett etter krigen og boligmangelen var stor.

En støttegave og et seminar om CP hos Løkken sanitetsforening ble starten på en ide om å bygge et eget lokale. Takket være flere gode hjelpere ble det en tomt på 10 mål på Reitgjerdet og arbeidet med å samle inn penger ble satt i gang (Reitgjerdet var et psykiatrisk sykehus som var del av kriminalomsorgen i Trondheim fra 1923-1978).

Internat med fysioterapi og trening

Internatet skulle ha 20 plasser, to store leke- og oppholdsrom, et stort fysioterapirom, felles skolerom og kjøkken/spiserom for betjening, 6 hybler for betjening og hybelleilighet for bestyrerinne. Alt dette skulle fylles med barn og personale skolert for å hjelpe barna. Mange skulle ha stedet som sitt hjem i mange år, de skulle få fysioterapi og trening som skulle sette dem mest mulig i stand til å klare seg selv, og de skulle ha skole.

Ettersom det ikke var mange steder som dette, ble det mye nybrottsarbeid. Det var svært viktig å få dyktige, skolerte og dedikerte ansatte. De første nøkkelpersonene var bestyrerinne Martha Lindvik, tilsynslege dr. Otto Mykland

og ledende sykegymnast (fysioterapeut) Karen Ellingsen som hadde spesialutdanning fra St Mary's hospital i London. Det var også stillinger for 6 barnepleiere, kokke, kjøkkenassistent og vaktmester.

Senteret åpnet 3. september 1957 og navnet på stedet ble Trondsletten, etter Else og Trygve Gundersens CP-rammede sønn, Trond-Olav.

At Trondsletten var noe nytt og banebrytende, kan vi forstå av gjesteboka fra de første årene. Besøkende fra fjern og nær, fra utdanningsinstitusjoner, lag og foreninger, politikere og helsepersonell kom for å hente inspirasjon og kunnskap. Og bestyrerinne Martha Lindvik var en stolt guide.

Doktor Otto Mykland var medisinsk ansvarlig. Martha hadde den daglige oppfølgingen av barna. De kom fra nær og fjern, en kom helt fra Vadsø. Det var stor fortvilelse hos foreldrene når de forlot barna, men Martha gikk inn i rollen som mor for barna. Dagene ble fylt med barnehage og skole og behandling hos fysioterapeut.

Ikke sjelden var Martha uenig i de strenge kravene til behandling som ble stilt av datidens fysioterapi, og hun forsvarte barnas rett til lek og fri utfoldelse.

Skolen på Trondsletten

Fra januar 1958 var tilbudet klart med klasserom og spesialbygde pulter til hver enkelt elev. Lærer Astri Holgersen beskriver tilbudet:

“Glade barn med store utfordringer både for dem og meg - i samarbeid med fysioterapeutene, arbeidsterapeutene (ergoterapeuter) og alle andre som hadde omsorg for barna. "Tanter" het det på sekstitallet. Behandlingsmetodene forandret seg etter hvert som man fikk mer kunnskap om Cerebral Parese, og skolen prøvde å være lojal med ethvert system som dukket opp. Vi fant mange kreative løsninger på manglende motoriske ferdigheter. “

Skoleavdelingen hadde status som vanlig folkeskole i Strinda kommune og fulgte gjeldende undervisningsplaner med de spesielle tilpasninger som var nødvendig for den enkelte elev. Ordet integrering var ikke kjent, men noen av elevene gikk på naboskolene som Asvang barneskole, Blussuvoll ungdomsskole og Strinda videregående i enkelte fag. De var 7 spesialpedagoger og ca. 30 elever i 1991 da omsorgsreformen ble innført og alle barn skulle gå på sin hjemmeskole.

Brukerne — hvem var nå de?

I løpet av årene som har gått, har mange barn vært innom Trondsletten, noen for flere år, andre for dagopphold. Å bli sendt hjemmefra for å bo på et internat når man er to- tre år, høres hjerteskjærende ut. Men på 50, 60 og 70-tallet ble dette sett på som det beste man kunne tilby et CP-rammet barn. Gerd Schille og Maiken Kvåle er to av disse barna, og de forteller fra sin tid på Trondsletten.

Gerd og Maiken kommer begge fra Mosjøen. De bodde på Trondsletten store deler av oppveksten sin. Gerd kom til Trondheim i 1967, 6 år gammel, og forteller at begge foreldrene og søsteren fulgte henne. Maiken kom i 1967, 8 år gammel.

Å skilles fra foreldrene var sårt og vondt, men begge forteller at de fant seg til rette ganske fort og ble kjent med de andre barna. Det var kanskje minst like vondt for foreldrene å reise fra dem. Det at Martha bodde på Trondsletten og kunne stille opp til enhver tid skapte trygghet for barna. Martha ble som en slags mor for dem.

Maiken og Gerd forteller at forholdet mellom barna nesten ble som et søskenforhold, det var alltid en venn i nærheten. For mange ble det et sterkt vennskap og samhold som vedvarer. Også naboungene ble venner med barna på Trondsletten. Barn fra nabolaget ringte på og ville komme inn og leke.

Hunden Frikk fikk sitt hjem her til glede for bama. Selv om dagene var fylt med skole og trening, var det rom for lek og fantestreker, som for det meste gikk ut på å lure de voksne. Maiken forteller at de en gang prøvde å stikke av og rømme hjem, men at ble innhentet i nabolaget.

Trondsletten 1. Tropp hadde ukentlige speidermøter på huset og barna deltok på turer og speiderleirer.

Læring for livet

Gerd og Maiken understreker at de er glade for at de også fikk med seg praktiske ferdigheter som for eksempel økonomi, slik at de kunne klare seg selv i et liv med store utfordringer. At Trondsletten også var et sted der man erfarte at folk er forskjellige, er en av de ting som var godt å ha med seg. Som voksne føler Gerd og Maiken at oppveksten på Trondsletten har gitt dem et godt grunnlag for et selvstendig voksenliv, men de opplever også at de har mistet en barndom der de egentlig hørte hjemme.

Trondsletten var med i utviklingen både når det gjaldt behandling og opplæring og også når det gjaldt selve bygningen. I 1979 sto den nye barnehagen ferdig, 100 kvm som rommet to barnehageavdelinger. Dette inspirerte til nytenkning: Barn fra nabolaget som ikke hadde noen funksjonshemming, fikk også plass i barnehagen sammen med barna med CP og andre nevrologiske tilstander, Det ble en omvendt integrering som ga barna erfaringer som de ellers ikke ville fått til gjensidig berikelse.

Habilitering etter 1991

Dagens styrer på Trondsletten, Gunn Karin Bye Hansen skriver om utviklingen etter 1991 :

1 1991 ble Helsevernet for psykisk utviklingshemmede, HVPU nedlagt. Dette innebar at sentralinstitusjonene ble avviklet og beboerne skulle få et kommunalt tjenestetilbud. Samtidig opprettet alle fylker Habiliteringstjenester for å ivareta spesialisthelsetjenestetilbud til utviklingshemmede og andre med medfødte og tidlig ervervet funksjonsnedsettelse. I Sør-Trøndelag ble det bestemt at Habiliteringstjenesten for barn skulle lokaliseres til Trondsletten Cerebral Parese institutt som da ble Trondsletten Habiliteringssenter. Habiliteringstjenesten skulle være tverrfaglig og bidra til at kommunene hadde kompetanse til å gi et tilbud til barn og unge med funksjonsnedsettelser.

I årene som fulgte, ble det etablert tverrfaglige team som skulle ivareta dette. Teamene gjør både tverrfaglige utredninger og diagnostiske avklaringer samt bidrar ambulant med direkte veiledning til kommunene ved behov. I 2004 ble driften overtatt av St. Olavs Hospital, men eiendommen eies fortsatt av Cerebral Pareseforeningen i Sør-Trøndelag