Fysioterapi i et flerkulturelt samfunn

Det å forstå menneskene vi jobber med gjør det lettere for oss å få innpass, enten vi jobber forebyggende eller behandlende. Forståelsen handler mye om hvilke verdier, hvilken bakgrunn og kultur de vi jobber med har. Jeg tok en prat med Rune Dybvik i bydel Stovner i Oslo om temaet fysioterapi et flerkulturelt samfunn.

Du jobber i en bydel i Oslo der du må ha ekstra fokus på å forstå ulike kulturer og menneskene du jobber med. Hva slags stilling er det du har?

Dette er en stilling som har sin bakgrunn i midler for å styrke helse- og integreringstilbudet i bydelen, rettet mot barn og unge. Vi er tre barnefysioterapeuter som har disse stillingene. Bydelen har i alt 10 skoler der vi er på alle skolene med tilbud/tiltak.

Jeg er vokst opp i Oslo nærmere bestemt Tøyen, og er godt kjent med bydelen etter å ha jobbet og bodd der flere år. Jeg har også engasjert meg i idrettslaget i bydelen.

Kan du fortelle mer om hva dere gjør på skolene?

Vi har et 10 ukers skriveopplegg med alle 1 førsteklassinger der fokuset er på skriveferdigheter. Her øves det på tegne løkker, 8 tall osv. I tillegg har vi tatt ansvaret for alle gymtimer til alle 1 klassingene på de skolene vi er inne på (dessverre ikke alle pga kapasitet). Mye av det vi har fokus på er at alle skal inneha nok motoriske ferdigheter, både fin og grov, til å klare å delta i lek. Vi har en liste over ferdigheter som de bør kunne. De som ikke får til disse ferdighetene trener vi også individuelt eller i mindre grupper.

Behovet for disse tiltakene er at det er mange som ikke har disse grunnleggende ferdighetene som trengs for å delta i lek med andre. En utfordring er at mange barn går ikke barnehage og får ikke den stimuleringen som barnehagene er med på å gi. Flere mangler et godt språk, men det er også mye annet som trengs av ferdigheter i skolen og det norske samfunnet. Dette med å gå tur i terrenget og i skogen er for mange ukjent. I flere kulturer er skogen også forbundet med noe farlig. Jeg har opplevd barn som har sitt første møte med trapp når de kommer til skolen. Så for det barnet måtte vi rett og slett øve på å gå i trapp. Da kan du tenke deg hvordan det går med det barnet når de skal gå på tur i skogen.

Ja, vi fysioterapeuter har jo blitt prentet inn hvor viktig deltagelse er for barn og unge. Så dette er absolutt med å gjøre en forskjell. Andre kulturer har et annen tanke når det gjelder fysisk aktivitet og kropp. Hvordan merker du det?

I mange hjem prates det ikke om kropp, faktisk så er kunnskapen forbausende lav. Så det er faktisk noe vi bruker mye tid på. Det er nesten slik at vi ikke kan legge nivået lavt nok, forståelsen er helt annerledes. Når det gjelder fysisk aktivitet, så er en av utfordringene at vinteren er lang og aktivitetsnivået er da også veldig lavt. Vinteraktiviteter er ofte ukjent og nesten ingen har ikke ski når det er skidag på skolen, alle må låne. Når det gjelder sykling så er det mange jenter som ikke får sykle. Foreldrene er ofte redde for at de slår seg. Så jentene har mer begrensninger enn guttene.

Det er kjent at jenter med innvandrerbakgrunn er mindre aktive enn andre grupper. Det er klart et problem. Ser du andre utfordringer for jentene?

Som sagt så blir jentene mer passet på. De skal ikke utfordres og skal ikke slå seg. Det er faktisk mange jenter som vokser opp og ikke har hatt et skrubbsår eller falt og slått seg. Da kan du tenke deg smerten og følelsene som kommer når de gjør det som ungdommer. Jentene er også mindre aktive i idrett. For ca fem år siden var det ingen jentelag i fotball i bydelen. Nå har det endelig kommet noen jentelag, men det mangler kultur for at jenter driver med idrett og aktivitet. Det begynner heldigvis å komme seg litt nå.

Et forskningsprosjekt gjennomført i bydelen viste at svangerskapsdiabetes var dobbelt så vanlig blant ikke-vestlige i bydelen. Man så også at kun 25% av de gravide var aktive på det nivået helsedirektoratet anbefaler. Dette var også et stort problem etter fødsel. Forskningen viste at språkkunnskaper og utdanningsnivå var viktige faktorer med tanke på dette.

Hva med ungdommene? De begynner å bli mer selvstendige og kan ta mer ansvar for egne valg for sin helse, hvordan jobber dere med dem?

På ungdomsskolene gjennomfører vi en kartlegging av skriveferdigheter i løpet av høsten i 8 trinn. Det er en skrivetest som gjøres sammen med lærerne. Da ender det med at noen får fritak fra skriving og går rett over på pc. På 9 trinn har vi et undervisningsopplegg over 8 uker om kroppen. Det er alt fra trening, kropp, bevegelse – helt basic. Mange mangler helt grunnleggende kunnskap om kroppen, i alt fra hvordan beveger en arm seg til hvorfor vi har vondt. Vi ønsker å legge det opp «litt kulere» enn det som er i lærebøker. Det er også viktig for oss at det er troverdig det vi legger frem, det må fenge dem. Vi mottar et økende henvendelser fra gymlærere fra år til år om at mengden elever som ikke ønsker å delta i gym øker. Vi ønsker med dette å bidra til at denne trenden snur.

Hva med foreldrene, det er jo de som bestemmer i stor grad over barna når de begynner på skolen. Jobber dere noe målrettet mot dem?

Vi deltar på foreldremøter og samarbeidet med foreldre i saker om habiliteringsbarn. Men jeg opplever så mange som trenger motorisk oppfølging, at vi har nedprioritert å jobbe direkte med foreldrene. Det har vi ikke ressurser til. Det er stor forskjell på foreldrene, hvor de er vokst opp, om en av foreldrene er født i Norge.

Hvordan har du jobbet for å komme i posisjon i bydelen?

Som mann, så kommer du kanskje lettere i kontakt med gutta. Jeg er i tillegg stor og kraftig og får kanskje noe respekt fra gutta for det. Miljøet kan virke tøft. De andre fysioterapeutene er også etnisk norske, de to andre er yngre damer, som det er noe vanskeligere for å få den kontakten med de tøffe gutta. Men jeg tror også at jeg kommuniserer med dem på en måte som passer dem. Det vil si jeg har en sjargong som de forstår. Det kan ha med min bakgrunn og oppvekst fra Tøyen som gir meg en slags troverdighet som ungdommene merker. Jeg hadde en kveldsjobb en gang på andre siden av byen i idrettslaget Heming. Det var rett og slett et kultursjokk å komme dit. Det var en helt annen sjargong, nesten et annet språk, der jeg måtte legge om måten jeg pratet på for å bli forstått. I Heming har alle hytte og alle kan svømme. Slik er det ikke i bydel Stovner.