Individuell plan – digitalisert, men utfordringene består
I dag er det over 20 år siden individuell plan (IP) ble innført i Norge for personer med behov for koordinerte helse- og velferdstjenester. I de første årene ble planene skrevet på papir, men i senere tid er de i all hovedsak blitt flyttet over på digitale plattformer. En ny artikkel om bruk av IP i familier med barn med funksjonsnedsettelser beskriver hvordan digitaliseringen ikke har ført til økt bruk eller at arbeidet med planene har blitt forenklet.
Som en del av et større forskningsprosjekt om bruk og tilgang til helse- og velferdstjenester har forskere ved OsloMet intervjuet både familier og fagpersoner om deres erfaringer med individuell plan. Forskerne kom fram til tre hovedtemaer som beskriver bruken av individuell plan: 1) Tungvinn digital løsning, 2) Stor innsats til liten nytte og 3) Individuell plan som et soloprosjekt.
I beskrivelsen av det første temaet viser forskerne til at den digitale løsninga oppleves som lite brukervennlig, tungvinn og for kompleks. Innlogging oppleves som kronglete, det er vanskelig å lagre, og systemet snakker ikke med andre datasystemer en bruker. Det ses som positivt at det er et lukka system der en trygt kan dele personopplysninger, og at foreldre og andre fagpersoner kan logge seg inn i planen når som helst. Samtidig peker noen foreldre på nettopp det at en kan logge seg inn når som helst som et problem fordi en da ikke veit når spørsmål og kommentarer blir lest. De foretrekker derfor ofte telefonsamtaler eller e-post i stedet for kommunikasjon i planverktøyet.
I beskrivelsen av det temaet «Stor innsats til liten nytte», trekkes det frem at foreldre ofte ikke er så interessert i å ta i bruk planen. Dette kan skyldes utfordringer med språk, eller at de ikke har tid eller ressurser til å sette seg inn i den digitale løsningen. Noen koordinatorer ser på bruken av individuell plan som et merarbeid for familiene.
Temaet «Individuell plan som et soloprosjekt» handler om koordinatorer opplever at andre fagpersoner ikke bidrar inn i planen. Noen har erfart at de er de eneste fagpersonene som ser på planen mellom planmøter. Koordinatorene, og eventuelt foreldrene, blir dermed stående som de eneste som bruker verktøyet.
Forskerne bak artikkelen konkluderer med at individuell plan ikke ser ut til å løse problemet med samhandling på tvers av tjenester. Organisering av tjenesteapparatet er og blir komplekst, og utfordringen til familier handler i stor grad om tilgang til tjenester og ikke bare samarbeidet.
Artikkelen er tilgjengelig i fulltekst på norsk her. Se gjerne også omtale av den på OsloMets nettside for forskningsnyheter her.
