Refleksjoner rundt bruk av standardiserte tester i Trondheim kommune

I Trondheim kommune er det utarbeidet retningslinjer for bruk av testing og hva som bør ligge til grunn for valg av test. Kort oppsummert skal en test aldri brukes alene, men kan brukes som et supplement til observasjon. Om man velger å bruke en test er det viktig å kjenne til egenskapene og teorigrunnlaget til testen. Det trekkes frem at man snakker vi om testing av barn uten kjent sykdom, i kommunehelsetjenesten.

I samtalen under kan man få et innblikk i en lunsjprat mellom kolleger i kommunehelsetjenesten.

Fysioterapeuter som jobber i kommunen har muligheten til å observere barnet der hvor barnet lever sitt dagligliv, det være i barnehagen, på skolen eller hjemme.

— B: I kommunehelsetjenesten så har vi helt klart andre verktøy enn tester, som fungerer mye bedre for oss. Vi har jo jobbet veldig mye med observasjonsskjema. Så det å strukturere, bruke ICF for eksempel.

— N: Vi har prosedyrer og observasjonsmaler, ting vi har jobbet ganske godt med. Og det er godt begrunnet hvorfor.

— N: Vi begynner med en observasjon på aktivitet og deltagelse. Og hvis vi ser at det fungerer bra, at barnet klarer seg bra og er deltagende på linje med andre, så begynner vi ikke å gå ned på kroppsfunksjon.

— B: Det vi har utarbeidet er ting som kan erstatte presset på testing, at vi kan stå i det uten å teste. Vi har andre redskap vi kan bruke. Og det er jo trygt.

— N: Jeg tror ikke at vi overser noen fordi vi ikke tester dem. Jeg tror ikke at det er noen som bare bruker test. Hadde du bare brukt test hadde du oversett utrolig mye. Men ikke den andre veien.

Om man velger å bruke en test bør man kunne noe om egenskapene til testen og hvordan den skal brukes.

— B: Ikke alle tester sier så mye om bevegelsesutviklingen, men heller noe om hvilke rammer barnet trenger for å kunne vise potensialet sitt. Og de rammene blir jo innenfor pedagogikken.

— N: Jeg vet ikke om alle er like bevisst på egenskaper og hva man skal bruke en test til. Noen tester skal gjøres sammen med andre profesjoner. Noen egner seg kanskje mer til andrelinjetjenesten.

Testing kan brukes for å lettere kommunisere med for eksempel foreldre eller spesialisthelsetjenesten.

— B: Jeg har ikke brukt testing så mye for å finne avvik. Jeg har brukt det oftest til å hjelpe foreldrene med å forstå at dette er normalt. At det kan være en støtte for foreldre som synes det er vanskelig å forstå hvordan vi tenker når vi observerer.

— B: Og det er kanskje det som har vært litt vanskelig i overgangen fra å teste mye til å stole på det kliniske blikket som vi gjør i observasjon. Det med at vi strever med å bli konkret, at det blir litt ullent. At det er vanskelig for foreldrene å forstå hvordan vi tenker, er vanskelig for samarbeidspartnere. Og en test er mye lettere å formidle da.

— N: Det kan også være et hjelpemiddel noen ganger for å få dem til å bli med på at dette barnet trenger å henvises videre. Det er sjeldent, men jeg har vært ute for det.

— B: Og så tenker jeg noen ganger for barn der man samarbeider med barneklinikken, at man har et felles språk. At vi kan bruke den samme testen, som under et prematurforløp for eksempel.

En test kan også være en støtte for en uerfaren fysioterapeut.

— B: Det er jo en viss forventning noen ganger. Om at det skal gjøres noen tester. Så hvordan møter vi de forventningene? Skal vi svare det ut med en gang? Eller skal vi gå i dialog? Det er jo ikke enkelt. Og hvis en er fersk så kan det være godt med den støtten en test gir.

— B: En kan jo bruke tester som et klinisk verktøy, sånn som når jeg vurderer små barn, uten at jeg skårer ut AIMS’en så har jeg jo de fire utgangsstillingene, jeg har de tre faktorene i bakhodet. Slik at jeg har jo lært meg å systematisere en undersøkelse. Det er jo fint å si noe om hvordan ungen forholder seg til understøttelsesflaten, tyngdekraften, hvordan beskriver vi holdningen til barnet i ulike stillinger. Slik at den er jo god på mange ting som ikke handler om en skåre, synes jeg da.

— N: Og så tror jeg det handler om at du kommer med en test, så tror jeg du føler deg litt viktigere. Det skaper en trygghet å ha med den testen, du blir litt mer autoritær på et vis. Det skaper tillit. Så du skal ha noe annet trygghet å utstråle hvis du ikke bruker det. Å være trygg på å si noe om hvorfor du ikke velger det.

— N: Men det handler jo litt om den tryggheten man får, og det handler om når du har hatt mye mengdetrening, man blir jo flinkere på å analysere og bli god på bevegelsesanalyse da. Og være opptatt av bevegelseskvalitet. Slik som i Movement ABC, du beskriver jo ikke bevegelseskvaliteten, du beskriver kvantitet, hvor mange ganger barnet får det til. Og jeg tenker jeg er mer opptatt av kvalitet enn av kvantitet.

— B: Men det er jo noe med den statusen som observasjon har, det kliniske blikket, er jo kanskje ikke…. enda det er noe vi fysioterapeuter har brukt lenge, og vært vektlagt for alltid som jeg kan huske.

Hva gjør man hvis barnet ikke mestrer testen? Fortsetter man å presse barnet inn i oppgaver det ikke får til? Avslutter du? Legger du listen lavere? Lar du barnet få øve seg?

Under testing tas barnet ut av sin normale setting og det tas lite hensyn til personlige egenskaper. Testene er dessuten gamle og inneholder aktiviteter som barn ikke holder på med lengre.

— N: Tenk deg at de fleste testene vi bruker bygger på modningsteori. Biopsykososial modell og ICF er jo ikke med. Det vi egentlig er opptatt av er ikke det vi tester på.

— N: Det er ikke mye av de tingene som er på de testene som er aktiviteter som barna holder på med lengre. Ingen barn holder på med liten ball. Jeg ser aldri en tennisball i barnehagen eller skolegården. De sitter ikke og trer perler lenger. De holder på med helt andre aktiviteter. De sitter ikke og fargelegger innenfor en strek slik vi gjorde. Nå holder de på med iPaden, noe helt annet. Hadde vi testet dem på det de holder på med så hadde de jo fått til noe helt annet. Da kan det jo hende de hadde kommet helt annerledes ut.

— B: Det som blir så håpløst med de her testene, at du tar det ut av en setting og ut av en kontekst og det sier jo ingenting om hvem barnet egentlig er. For er du en sånn som trenger litt tid, mer enn 5 repetisjoner for å øve deg for eksempel.

— N: Spesielt i forhold til oppgaver på Movement ABC, den lille ballen, sant. Hvis du gjør slik som det står i boka, fem forsøk og så skal du begynne å sprette på ballen eller bakken… Og da kan du noen ganger oppleve at de ikke får det til. Men jeg ser jo at de blir bedre. Da er det for meg en informasjon at dette barnet blir bedre og bedre. Så da kan jeg fortsette etterpå. Og da ser jeg jo at han har jo ikke øvd seg, han har jo null erfaring, så det gir jo en informasjon om at barnet her mangler erfaring, de trenger bare å få øvd. Men skulle du bedømt ut fra kriteriene som er på testen, så hadde han jo fått beskjed om at han ikke får til det her. Fordi testen har de rammene den har, så gjør vi noen tilpasninger, vi lar dem få lov til å øve seg, det er jo da vi får frem den informasjonen vi trenger. At det barnet her trenger å trygges, trenger øving, har ingen erfaring, det er jo kjempeviktig.

— B: Det sier jo litt om hele problemet med testing. At hvis du tror du kan lage en test som handler om et utviklingsområde, og du ikke skal ta hensyn til kontekst og personlige egenskaper, så gir det ikke mening. Og det er kanskje det vi tidlig har kjent har vært vanskelig da.

— N: Vi er jo opptatt av et ressursfokus. En test setter ofte fokus på det de ikke kan, mens vi er opptatt av ressurser. Hvis du ser at det er et barn som ikke klarer å stå på en fot. Men han har ikke noen problemer med å mestre aktiviteter som krever at han står på et ben, som å ta på seg sko. Han har funnet sin strategi. Hvorfor skal jeg si noe om det da? Det er jo ikke viktig i livet.

— B: Hvis du skal ha noen tiltak må du jo uansett vite noe om ressursene, for det er jo det du går videre på. Og det er det jo ikke så mange tester som sier noe om. Men jeg tenker at vi her i Trondheim har jo stått imot litt. For det svinger jo. Og det har jo vært en sånn testkultur, med at barnehagen skulle sjekke ut alle barna før de begynner på skolen. Og en slags samfunnsforståelse om det å kartlegge med tester. At det har vært vært forståelsen av barnet.

Kort oppsummert: Som fysioterapeuter i kommunen har man muligheter for å kartlegge barn på andre måter enn å bruke en test. Tester som et supplement kan likevel være nyttige i noen situasjoner. Om man velger å bruke en test må man kjenne godt til testen, dens teorigrunnlag, gjennomføring og bruksområde. Det å reflektere rundt egen praksis sammen med kollegaer, og dele erfaringer er uansett noe som oppleves både som nyttig og viktig, og som vi alle burde ta oss tid til i en travel arbeidshverdag.

Tips fra de to barnefysioterapeutene til videre lesing og refleksjon rundt temaet: Boken "Mestrer, mestrer ikke - jakten på det normale barnet" av Mari Pettersvold og Solveig Østrem, og filmen "Barndom" av Margreth Olin.